Session 4 - Allierte og fiender i skyggene
Etter en lang ferd gjennom de trange, råtne tunnelenes mørke, kom eventyrerne til en dør. Over den hang et skilt, der skriften i grove bokstaver hilste dem:
«Velkommen til Mørkets port.»
Dette var ingen kjent plass – en skjult utpost i Underdark, hvor drow og orker førte fanger og slaver dypere ned i mørket. Bak døren hørte de stemmen til en usikker vakt. Det var Lenna som tok ledelsen, banket på, og fikk døren åpnet. Der sto en enorm ogre, klossete og barnslig, som kalte seg Bolle. Forført av noe så enkelt som en potet, ble Bolle fort vennlig innstilt – og la spesielt sin hengivenhet på Lenna.
De ble snart ført til vaktsjefen Dre, en hard og tvetydig mann. Forvirringen om hvem som var fanger og hvem som skulle ofres for passasje endte med at Dre låste dem inne på møterommet. Gjennom en sprekk så de ham lese et brev – og straks forlate rommet for å diskutere med en bøddel og en munk. Gruppen var etterlyst. De ønsket dem fanget, og helst levende.
Men Bolle, nå blitt deres allierte, slo ned døren. Sammen stormet de ut. Striden endte brutalt – Dre fikk hodet sitt skilt fra kroppen, mens munken og bøddelen ble bundet fast i klebrig spindelvev. Gruppen tok nøkkelen til døren videre, og med den også brevet som bekreftet deres frykt: de var etterlyst i Underdark, ønsket levende i ingen ringere enn Velkenvelve.
De presset videre, og kom snart til et stort, åpent område. En fjellvegg dekket av spindelvev sperret veien, men med tau, krefter og magiske hjelpemidler – Bellarias ring of feather fall, Mal på ryggen av en edderkopp, og Lenas sterke armer – kom de seg ned. Ikke uten uhell. Lenna falt, men slapp unna med livet i behold etter at Elpieros avledet en edderkopp som gnagde på et ferskt orkelik.
Her møtte de en ensom myconid, som tilbød svar og råd, men nektet å ta del i kamp. Belaria, med sin dype respekt for alt som lever, vant myconidens tillit, og utvekslingen ble preget av gjensidig respekt.
Mal vandret videre alene, og ble konfrontert av en mystisk stemme som kun han kunne høre. Den advarte ham mot å gå videre. Da han trosset advarselen, vokste et teppe av spindelvev opp foran ham – en tydelig grense.
Resten av gruppen tok seg opp i høyden, via stiger og hengende broer mellom sopptrær. Her møtte de noe som først virket som en beholder – men da den vendte seg, viste den seg å være en gas spore ved navn Oomph. Nesten blind, gammel og altfor lenge på vakt, men mild og hjelpsom. Enda en alliert i mørket.
Mens resten fortsatte, forsøkte Mal en akrobatisk ferd over en elv. Et mislykket stunt, som ble møtt med hånlig latter fra den usynlige stemmen. Han støtte deretter på en ooze som fortærte nok et orkekadaver.
Tilbake hos de andre, da Elpieros klatret ned, fikk han øye på enda en død ork. Plutselig ristet bakken. Fra dypet sprengte en enorm purple worm seg opp. Den løftet orken i sine massive kjever og knuste ham som en tørr kvist. Ormen gikk deretter til angrep på Elpieros, som sto ubeskyttet på bakken. Bittet satte dype spor, og Elpieros måtte trekke seg i desperasjon opp i høyden igjen.
Men det var ikke slutt. Fra skyggene steg en drider, målrettet, med blikket festet på Mal. De utvekslet ord om fortid og hensikt, men før samtalen var over blandet purple wormen seg inn. Drideren lot seg ikke forstyrre – med et enkelt stikk gjennomtrengte han ormens kropp, uten å engang se på den. Han hadde kun Mal i tankene.
Gruppen fikk til slutt passere. Men driderens advarsel om veien videre la seg tungt i sjelene deres.
Underdark hadde vist sitt sanne ansikt. Og mørket hadde bare så vidt begynt å røre på seg.
